skyggen, studere den, granske den med fantasi og forståelse, og den døde skygge vil fortelle oss alt om den levende handling, som er begått.»
«Mener De dermed å si, at De efter disse spor her i værelset kan fortelle oss hvad som er passert,» spurte Fink-Martens vantro.
«Ja, det mener jeg,» svarte jeg.
«Morderen er for det første en mann og ikke en kvinne. Det hår vi fant, stammer sannsynligvis fra en av pikene, som begge er blonde. Det er selvfølgelig mulig at der har vært en kvinne tilstede i gjerningsøieblikket, men i så fall må hun ha vært morderens medskyldige, og jeg synes i og for sig, at det er lite trolig at morderen skulde løpe den risiko, at hennes nerver hadde sviktet henne og hun hadde gjort anskrik, — det har ikke akkurat vært noget smukt syn, det som er passert. Men det avgjørende er at slaget har vært ført med så stor kraft, at neppe nogen kvinne vilde kunne ha ført det.»
«Alt dette høres svært enkelt og lettfattelig,» sa Fink-Martens en smule ironisk.
«Jeg begynner bare med begynnelsen,» svarte jeg.
«Altså: Blankenstein var nettop kommet op fra middagen, la oss si at vi var ferdige med å spise fem minutter over femten, jeg erindrer tydelig at han gikk op med én gang. Han har hentet sin hodepute fra sengen og har lagt den på sofaen for å hvile middag. Døren har han ikke låst. Et øieblikk må han ha ligget der, der er nemlig avtrykk efter hans hode på puten — den er forresten nummer femten på skissen —, og så . . . ., ja så har det banket på døren . . . .
Blankenstein har intetanende stått op fra sofaen og er gått morderen et par skritt imøte. Det er sannsynlig at morderen har vært et menneske, som han iallfall har kjent av utseende, eftersom han er gått ham imøte på denne måte, det hadde han ikke gjort, dersom en fremmed var
