i hver sin konvolutt med angivelse av hvor i værelset de hadde ligget.
Det som for så vidt kan tenkes å være av betydning, er at samtlige askebegre på værelset var tomme. På den annen side fantes ingen avrevet fyrstikk, men man må regne med muligheten av et lommefyrtøi. — For med én gang å bringe klarhet i dette bad jeg Fink-Martens om å gå ned i stuen og avhøre værelsepiken om dette og samtidig ta med sig op igjen et visst brunt askebeger, som hadde stått ved siden av Harringtons sjakkbrett en times tid i forveien, da jeg hadde vært der nede like før jeg opdaget mordet. Fink-Martens var full av iver og kom et øieblikk senere op igjen og kunde berette at piken hadde tømt askebegrene ved 14-tiden, og da hadde der vært aske i dem. I det brune askebeger lå der en halvtygget cigar. Jeg sikret mig den og anbragte den i en særskilt konvolutt.
«Dette med tobakksasken bør man ikke overse,» bemerket jeg til Fink-Martens. «Intelligente forbrytere, som går til verks efter en forut opgjort plan og med nogenlunde koldt hode, tar gjerne en ørliten pause, og gir sig tid til å tende en sigar eller sigarett for å kjølne sin indre ophisselse, — ikke så meget for tobakkens skyld som for å imponere sitt eget jeg ved sin koldblodighet. Men i dette tilfelle kan vi jo ikke se bort fra at asken meget godt kan stamme fra Blankensteins egen sigar. Vi vet at han røkte, den kan være gammel, nedtrådt fra før.»
Derpå undersøkte jeg omhyggelig bord og sengekant og gulvet omkring mordstedet med mitt mikroskop. Jeg holdt på med dette både vel og lenge, Fink-Martens blev til slutt utålmodig.
«De agerer jo den rene Sherlock Holmes,» sa han. «Jeg trodde at det bare var hos Conan Doyle, at detektivene krøp rundt om på mordstedet på alle fire.»
«Ethvert mord kaster en slagskygge av spor og blodsprut og veltede stoler,» svarte jeg. «Det gjelder å avtegne
