jeg helt kvitt den. Derpå går jeg inn til Blankenstein og forteller ham at jeg nettop har talt med Oslo opdagelsespoliti pr. telefon, at de anmoder ham om å ta inn på Bristol og at de overtar ansvaret for hans sikkerhet. Når jeg i god behold avleverer ham og kofferten på Østbanestasjonen, så får dine betjenter overta ansvaret for hans videre forsendelse. Mitt arbeide er ferdig.
Imorgen er jeg nede i Oslo igjen og snipp, snapp, snute — så er eventyret ute, og du kan trøstig anbringe disse epistler på ditt nattbord med din embedsmessige påtegning: Henlagt reiseskildring — intet straffbart forhold.
VI
kens grep i hver menneskesjel.
Jeg gikk med én gang inn på hollenderens værelse. Av en eller annen grunn falt det mig inn at han kanskje ennu kunde være nede i stuen — det var like efter middagen, en halv times tid i forveien hadde vi reist oss fra bordet. Nina Neva var gått op for å pakke til avreisen og jeg for å tilføie nogen sisste linjer på min forrige rapport.
Ute på gangen utenfor korridoren møtte jeg piken Maja og spurte henne om hollenderen var nedenunder. Hun svarte at hun trodde det. Mellem korridoren og opgangen er der en dør, som åpnes utover. Denne dør står alltid åpen, den lukkes bare når det er svært koldt.
I første etasje passerte jeg Mr. Davis, som stod ute i gangen ved kontoret og vasket sine hender. Jeg kikket inn i stuen — der var ingen Blankenstein, den eneste tilstedeværende var Mr. Harrington, som satt borte ved vinduet foran et sjakkbrett og var optatt med å løse en sjakkopgave, mens han stadig konfererte med sjakkspal-
