norske myndigheter, selvsagt hvis herr Blankenstein ikke hadde noget imot det.
Hollenderen var ingen begeistret tilhenger av ideen, og også Davidov lot til å ha sine betenkeligheter. Det opstod en forlegen taushet, som Churgin reddet ved en bemerkning om at man sikkert kunde stole på min diskresjon. Det resulterte i at Blankenstein åpnet det store stålskrin og fra dets forede indre hentet frem et etui i hvitt, semsket skinn, prydet med huset Romanovs keiserlige våben. Jeg hadde vært forberedt på noget slikt, derfor la jeg med én gang merke til det. Hypothesen: Ekspropriert privateiendom — holder altså stikk, den var årsaken til alt dette hemmelighetskremmeri. Frykten for rettslig beslagleggelse og prosesser, som bolsjevikene i lignende tilfeller har oplevd nok av, har altså vært bestemmende for deres valg av Solfjellet. Jeg har en stille tvil om riktigheten av deres oplysninger om Orsini, ihvertfall har de amerikanske revolverbanditter hittil optrådt mistenkelig fredelig.
Hollenderens hender formelig kjelte med etuiet, de lange, magre fingrer krummet sig vellystig mot det bløte skinn og søkte langsefter låskanten. Med et knepp sprang lokket op.
På en forhøining midt i etuiet skinnet en diamant av godt og vel en valnøtts størrelse i voldsom lysrefleks. Den var av betagende og øieblikkelig virkning, det var som om værelset med ett blev fylt av brokete, forunderlige, skjærende lysbunter. — Jeg har oplevd å bli så fascinert av et maleri, at jeg er blitt stående foran det uten å kunne løsrive mig, fjetret, maktstjålet, bergtatt. Den samme følelse hadde jeg nu. En åpenbaring av lys strålet oss imøte. Slik må de fromme kristne i middelalderen ha forestillet sig det himmelske lys på den ytterste undergangens dag. Men her hadde det tillike en truende og hemmelighetsfull undertone, et blålig, hårdt, djevelsk glimt som av konsentrert ondskap. Solspektret var intet mot denne intense lyskildes
