frabedt på et hotell, hvor vi alle var kommet sammen for å ha det hyggelig og ta hensyn til hverandre. Overfor en dame var det i hvert fall under ingen omstendigheter tilstedelig å optre slik. v. Manfeld uttrykte straks sin dype enighet. Oginsky sa ingenting, men blev sittende og se mørkt frem for sig.
«Nina Neva har ikke stort til overs for bolsjevikene?» spurte jeg Fink-Martens efterpå, «Er hun emigrant?»
«Ja, hun måtte flykte som ganske ung pike, hun er av meget høitstående russisk familie, men næsten alle hennes slektninger er i tidens løp blitt myrdet av bolsjevikene. Hun vil aldri snakke om disse ting. Det er ikke underlig, at dette optrinnet gikk inn på henne, stakkars liten.
Jeg skulde ønske disse fyrene vilde ha sig av gårde! Jeg vil snakke litt med fru Mohn om det.»
Og den brave skibsreder begav sig indignert og besluttsomt av gårde for å utføre sitt forsett.
— — —
Ved 17-tiden meldte lensmannen pr. telefon den uventede nyhet, at der ingen gjester hadde vært med toget. Jeg opsøkte straks Davidov og Churgin. De var på sitt værelse, Oginsky var ikke å se. De to russere holdt nettop på med å dechifrere et telegram, som de et øieblikk i forveien hadde mottatt gjennem telefonen. De var nokså bekymret over det uventede avbrekk i planene, forstod jeg av deres vesen, skjønt de ikke sa stort. Omsider var de ferdige. Telegrammet, som var avfattet på engelsk, lød i oversettelse:
«Kommer alene Solfjellet imorgen stopp forsinkelse skyldes sykdom stopp Blankenstein.»
Så heter den stenrike, hollandske juveler, som representerer kjøperne.
Russerne konfererte ivrig innbyrdes på russisk, men lot til å falle til ro og finne saken iorden.
