over oss. Det var bitterlig koldt. Himmelen blev mørkere og mørkere og den ene stjerne efter den annen brøt igjennem. Det var en herlig tur med ringlende dombjeller, gnissende sledemeier, — lukt av hest og hestehår, som dekket bjørneskinnsfelden og klebet sig fast i våre ansikter, så vi alt i ett måtte stryke dem vekk med store, klossete votter, som også luktet hest.
Vi vant mere og mere høide, passerte tregrensen og omsider nådde vi frem til Solfjellet Høifjellshotells to store trebygninger, som lå der avsides og forlatt midt oppe i snehavet. Bare den minste bygning var oplyst. Den største var ennu stengt, fortalte skyssgutten. Men den skulde åpnes til påske.
Gjester til gårds — som et gammelt, godt norsk billede følte vi den stemning å kjøre frem foran inngangsdøren og vikle oss ut av pelser, ulstre og votter og, stive av frost, ennu med rim i ånden komme inn i en gjestfri, lys og opvarmet hall. Fru Mohn var overstrømmende elskverdig og titulerte mig selvfølgelig straks «politifullmektig», hvilket jeg på stedet nedla innsigelse mot. Heldigvis var ingen andre til stede. Jeg benyttet anledningen til å føre mig inn i fremmedboken som «Cand. Jur».
Alle gjestene bor ovenpå i annen etasje. Værelsene ligger på begge sider av en stor korridor, som deler huset i to deler langsefter. Opgangene mellem første og annen etasje er i begge ender av huset. Russerne fikk to dobbeltværelser, nummer nitten og nummer tyve, og gikk straks ovenpå med sin dyrebare koffert. De erklærte sig tilfreds med værelsene efter først å ha undersøkt dem nøie. Den forsiktige Oginsky gikk sogar ut og lyste opover veggen med sin lommelykt, men bjelkeveggen var ganske glatt og bød overhodet intet fotfeste, det er helt umulig å komme inn utefra — bare en flue eller en fugl kan nå hen til vinduene. Selv en dreven fasadeklatrer vil komme tilkort.
