tes. Og jeg tror at det bare er spektrets giftigste farver, som slipper igjennem. Den er det ondes sten, den bringer lys, men ikke av det gode, milde, men av det herlige, dype, dunkle lys, som menneskene ikke tåler, fordi det er sterkere enn lyset i Paradisets bleke have. Derfor har de knyttet det til Lucifers navn — Lucifer, Lysbringeren.
Jeg har skrevet så vidt utførlig om Orlow, fordi det er mig maktpåliggende, at i det minste du skal forstå litt av hvad som er hendt mig i disse dager. Og jeg vil be dig om, at du — hvis du kan — må tilgi mig det nederlag denne affære betegner for vårt korps, fordi jeg i det avgjørende, seirens øieblikk har sviktet og har valgt Nina og Orlow fremfor den borgerlige laurbærkrans.
Jeg tar konsekvensen i og med at jeg vedlegger min avskjedsansøkning.
Jeg beklager at jeg har skuffet dig. Men jeg kan ikke medgi, at jeg — dypere sett — har handlet uriktig. Med hvilken rett vilde bolsjevikerne selge Orlow? — Alene med den sterkeres rett. Den var ikke statseiendom, den var ikke innkjøpt for statens rubler. Dens pris var Catharinas hete elskovsnetter, og den tilhører efterkommerne av disse netter fremfor nogen annen. Jeg har også tatt den med den sterkeres rett, men jeg har tatt den for Nina, som har mere keiserlig blod i sine årer enn hele det bolsjevikiske parti tilsammen kan opvise.
Jeg føler mig derfor ikke skyldig.
Et annet er at staten av praktiske grunnen må se anderledes på det, og at man derfor lukker øinene for en transaksjon mellem heler og stjeler på norsk territorium. Tyveri er jo som bekjent tillatt, bare det foregår en gros eller gjennem bank eller aktieselskap. Men jeg skulde allikevel være tilbøielig til å tro, at det ønskeligste vilde være at denne affære ikke kom op, og at det derfor også for våre myndigheter var den bekvemmeste og mest ønskelige utvei, at jeg helt enkelt forsvinner fra landskapet.
