Så meget kan jeg si, at vi kommer til å ta ophold for nogen måneder fremover i en liten idyllisk, bortgjemt fjellandsby etsteds i Syd-Europa, kanskje i Pyrenæerne, kanskje i Appeninerne, kanskje på Balkan, hvad vet jeg — Nina kjenner stedet, men allverdens politi vil ikke kunne finne oss. Vi har tatt våre forholdsregler, og jeg kan fremgangsmåten. Det er det eneste jeg har tilbake fra min tilværelse som politimann, en tilværelse, som altså fra nu av er slutt.
Det kjedelige ved saken er naturligvis at politiets offisielt utsendte representant så totalt har sviktet sin opgave, men det kan jo ikke du noget for, ingen kan for det, — det er skjebne. Jeg er ikke forgjeves født den 19. mars Anno Domini 1900. Og Orlows tall er ikke forgjeves nitten. Kanskje tror du ikke på en sådan sammenheng, men det gjør jeg fra nu av, fra natten til den første april 1931.
Et eller annet sted har jeg ganske nylig lest, at videnskapen har gjort en ny opsiktsvekkende opdagelse: At solspektret rummer en mengde ukjente farver, som er usynlige for det menneskelige øie. En del av dem er helsebringende, mens en del er overordentlig giftige, ikke bare for legemet, men for hele den menneskelige psyke. Den som en gang i fremtiden kan utløse disse sunde eller disse giftige farver, den som kan spalte sollyset, vil ha gjort en opdagelse større enn kanskje nogen nu aner. Det er mulig at nettop dette er diamantenes hemmelighet, og at de gamle tross alt hadde rett, når de tilla disse stener visse hemmelige krefter, sterkere enn jern og ild. De gamle har visst meget, som er glemt nu, all kultur er et kretsløp. Mot stjernene og tilbake igjen til det mørkeste mørke.
Det lys, som strømmer fra Orlow, er som en egen lyskilde, jeg har aldri før sett noget lignende. Jeg vet nok, at det oprinnelig stammer fra sollyset, og at det alene brytes i diamantens indre, men det omskapes tillike, det spal-
