Tror du, at du mere kan finne dig til rette i ditt lille Oslokontor med dine daglige små sysler, når du vet at utenfor ligger det en verden og venter på dig?
Den, som engang har skuet sitt Kana'an, vil ikke mere kunne finne ro ved teltene. Du følger mig, når jeg reiser.»
Da visste jeg at hun hadde rett, at avgjørelsen var falt, og at slik måtte min skjebne bli.
Jeg nikket, mens jeg strøk henne over håret.
Så kysset jeg henne.
Og tiden gikk.
Det begynte å lysne ute.
― ― ―
Slik tok jeg mitt livs største beslutning og brøt med min fortid. Jeg kastet mitt terningbeger i Rubicon, gikk over floden med flyvende faner og forrådte den sak jeg var satt til å vokte. Jeg vet at det ser slik ut.
Ved fire-tiden om morgenen forlot jeg Nina og gikk inn på mitt værelse. Jeg hadde ennu et viktig arbeide for mig. Jeg måtte fjerne alle spor. Vi, som vet å lese dem, vet også å fjerne dem.
Men jeg tok en stor whiskydram, før jeg gikk til verket.
Naturligvis la jeg ikke veien gjennem svalgangen, jeg gikk dristig over tunet, — i verste fall hadde jeg som politimann nok av påskudd til når som helst å være på benene her oppe. Men under frakken bar jeg Blankensteins stålskrin, og jeg tok en tur bortom den gamle brønn bak uthusene, så mig hastig rundt og kastet skrinet ned i det dype, isete hull, — det var tråkket, der jeg gikk, så jeg satte ingen spor.
— Grønne skygger hadde leiret sig over Oginskys ansikt i det kolde morgenlys. Blodet var størknet. Stillheten var likesom også størknet inne i det nakne, kolde rum. Jeg hadde nøie gjennemtenkt, hvad som måtte gjøres. — Først tok jeg fra ham min pistol, som han hadde puttet i den ene jakkelomme, så fant jeg den ring,
