hjelpe mig nær ved å føie til, idet jeg ubevisst holdt på å etterligne Oginskys bløte, sonore stemme. Der vokset allede en skygge ved vår side.
«Hvorfor sier du så at det må være forbi?» sa Nina med et lite dirrende smil og strakte hendene mot mig.
Jeg trakk henne inn til mig i stormende glede.
«Nu blir det den rikeste natt i mitt liv, elskede,» sa jeg. «Allting i verden har jeg vunnet inatt, Nina, kjæreste, jeg har jo vunnet dig.»
«Og Orlow,» hvisket Nina sakte med hodet mot mitt bryst.
«Ja, Orlow,» gjentok jeg, og igjen var det over oss, dette selsomme, som alltid lå i luften og dirret i det værelse, som huset Orlow.
«Vi er ikke mere alene,» sa Nina. «Vi er forenet fra idag. Din og min skjebne er fra idag merket av Oginskys skygge og Orlows vilje. Vi må underkaste oss. Vi må tjene Orlow som alle de andre har tjent den, som Brahmas prester tjente, som Nadir tjente, som Grigorij Grigorijvitsch, som Catharina, Paul den første, Nikolai Aleksandrovitsh, alle har tjent den. I århundrer har den hatt sitt presteskap og sin kultus, nu er det vår tur, skjebnen har villet det, fra nu av er vi de to seneste ledd i den lange kjede, i den lange vandring. Det er vår forbannelse og vår lykke. Som planetene kretser om solen og hater og forbanner og elsker og tilber den, slik vil vi fra nu av være knyttet til Orlow. Se hvor den gløder . . . .»
Da var det, jeg følte forbannelsen over mig, at jeg ikke kunde handle anderledes. Jeg nikket stille.
«Du har rett,» sa jeg. «Fra nu av må våre veier gå sammen. Men du er den store kunstnerinne, og jeg vil i lengden ikke stå verdig ved din side. Du reiser ut til en strålende verden, som er fremmed for mig.»
«Du hører hjemme, hvor der er luft og Vingeslag,» sa Nina. «Og fra nu av er du merket av Orlow og av mig.
