skulde være foregått ett og annet på Solfjellet, men jeg opdaget at de ingenting visste.
Om aftenen kom jeg så reisende op til Solfjellet for å hjelpe til med å opklare saken, men i virkeligheten var det for å hente min vidunderlige diamant, min, min . . . . jeg hadde ikke da gjort noget mere, nei ved gud, det hadde jeg ikke, den hadde ikke kostet mere blod, men så fant jeg den ikke, og så går spillet sin gang, så går det sin gang . . . . »
«Men hvorledes kunde Deres to kamerater gjennemføre historien med den utstoppede dukke?» avbrøt jeg.
«Det aner jeg ikke,» sa Oginsky og gjespet. «Men meningen var at de skulde benytte sig av mørket og ta inn på et eller annet lite skyss-skifte nede i dalen og sørge for å få skyssen avgårde med en gang. Så skulde de kjøpe tre billetter for alibiets skyld og legge dukken i en av koffertene.»
«De har ikke sett Deres kamerater siden?»
«Nei, men jeg kommer til å treffe dem i løpet av 24 timer. På Kampedalen Hotell. Jeg får en drøi tur over.»
«De er forbløffende åpenhjertig, Oginsky.»
«Ja,» sa Oginsky dypt alvorlig. «Personlig må jeg beklage, at jeg her har å gjøre med en mann, som jeg i løpet av ganske kort tid har fått en viss sympati for, og en kvinne, som jeg har satt stor, meget stor pris på i mitt liv, — men det forandrer intet. Det som skjer, må skje. Intet kan stanse mig. Det var da jeg stod der og grov og grov i sneen, at min tredje, siste og endelige plan dukket frem fullt ferdig for mig.»
«Når akter De så å innvie oss i Deres planer?» spurte jeg koldt. «Som De kanskje vil forstå er vi begge nokså nysgjerrige efter å erfare nærmere om, hvad De akter å foreta Dem. Saken er alvorlig nok. Jeg foreslår at vi fra nu av kaster masken og taler uten omsvøp!»
