Deres plan, og det måtte gjøres hurtig. De bestemte Dem da for den fremgangsmåte, som De også senere har fulgt. De gikk over til den gamle bygning, men De gikk ikke veien gjennem svalgangen, fordi De ikke vilde sette spor. Her tok De på Dem Harringtons kalosjestøvler og gikk frem og tilbake gjennem svalgangen for å kaste mistanken på amerikaneren. Og så tok De opstilling for å lure på Deres offer . . . . »
«Det er synd, at omstendighetene ikke tillater et fremtidig samarbeide mellem oss to,» utbrøt Oginsky opriktig. «Deres fremstilling er helt riktig. Men nu er det min tur til å spørre Dem om et meget viktig punkt: Hvorledes fant De skrinet med Orlow, og når fant De det?»
«For to timer siden,» sa jeg. «Men madame Neva fant det allerede natt til mandag.
Oginsky plystret langtrukkent av overraskelse.
«Der ser man,» sa han filosofisk, «man legger planer og atter planer, men de strander, fordi man ikke regner med kvinnen. Det hadde jeg ikke tenkt mig, jeg må påny få uttrykke min takknemlighet over at De har vært så elskverdig å bringe mig diamanten, jeg skjønner nu at jeg vilde fått et alvorlig arbeide med å finne den frem, skjønt De hadde naturligvis gjemt den i Deres koffert?» Han vendte sig mot Nina.
«Nei,» svarte hun. «Dersom det var lykkes mig å få åpnet skrinet, hadde jeg tenkt å skjule den inne i en av de hule messingkuler som er fastskrudd på sengene.»
«Efter mordet på Maja —» fortsatte jeg. Oginsky gjorde en grimase. «Nuvel, efter Majas død, kan vi gjerne si, gikk De altså nedover mot dalen?»
«Ja. Og da jeg ut på formiddagen kom til en gård, slo jeg mig ned der for dagen og fortalte at jeg var journalist, som skulde op til Solfjellet. Ingen var ute, da jeg kom til gårds, men alle trodde at jeg var kommet med natt-toget, og jeg sa dem naturligvis ikke imot. Jeg antydet at det
