— Og madame trekker sig kanskje også fire skritt tilbake, så vi også her får den fornødne distanse. Eftersom madame ikke har nogen veske med sig, går jeg ut fra at De er ubevebnet, og jeg skal spare Dem for nærmere undersøkelse, dersom De gir mig Deres æresord på at det også virkelig er tilfellet.»
Nina gav ham det.
Oginsky stod borte ved døren med pistolen i hånden, til venstre for ham brente lampen med skinnende rødt lys, på bordet lå Orlow og reflekterte det røde skinn og gav det tilbake i tusenfoldige brokete nyanser — det hele var så uvirkelig. Oginsky var spottende høflig, men der lyste nu og da en vill triumf i hans øine, de blev dype og tindrende og farlige hver gang han kastet et blikk bort på diamanten.
«Hvad skal dette bety?» spurte Nina.
Oginsky svarte et eller annet på russisk.
«Jeg spurte Dem på tysk, og da går jeg ut fra at De også svarer mig i samme sprog,» svarte Nina med et tonefall som en dronning. «Vi er tre til stede her.»
«Selvsagt —.» Oginsky bukket høitidelig, «Jeg ber om undskyldning, det var ikke min mening å berøve herr Bjelke gleden ved hans livs siste konversasjon. — Vil De ikke ta plass?» Han pekte på en trekrakk, som stod i skyggen i et hjørne. Hans høflige vesen kunde ikke dekke over situasjonens fatale alvor eller den trusel som hans ord inneholdt. Nina satte sig uten å si mere.
«Jeg beklager, at jeg ikke råder over flere sitteplasser,» fortsatte Oginsky i den samme tone. «En liten elskverdig konversasjon i de sene nattetimer har alltid sin spesielle charme, ikke sant? Og nu har jeg heldigvis tiden for mig. Ellers hadde jeg beregnet at det vilde ta mig omtrent en time å finne ut hvor Orlow var skjult eller hvem som hadde funnet den, men når herr Bjelke er så elskverdig å bringe mig den, står tiden fullstendig til min — og Deres
