langsefter, lå en fillerye som en broket strimmel i det lange, trøstesløse, nakne rum, — da lød der en lav, skjærende stemme fra døråpningen bak oss:
«Op med hendene! Rør Dem ikke! Snu Dem ikke! Rekk hendene i været litt fort, eller jeg skyter!»
Man adlyder en slik befaling, når tonefallet dirrer av bestemthet, man betenker sig ikke, éns nerver reagerer hurtigere enn hjernen — mine hender røk momentant ubevebnet op i luften. Men det var intet hyggelig øieblikk . . . . Så blev Nina Neva skubbet forbi lenger frem på gulvet, jeg hørte døren lukkes og et menneske puste like bak mig, — en hånd famlet henover mine lommer, dukket ned i den høire og bemektiget sig pistolen og gled så videre henover mitt bryst. Jeg kastet et sideblikk ned på den, mens jeg stod urørlig — jeg kjente altfor tydelig trykket av en pistolmunning i ryggen -, det var en brun, velformet mannshånd. Den stanset ved Orlow, som avtegnet sig som en knute under jakken, den famlet litt . . . ., så lød en lav, behagelig stemme i mine ører:
«De er nok så vennlig å føre Deres venstre hånd inn i Deres innerlomme og rekke mig den gjenstand De bærer på Dem.»
Det var Oginskys stemme, jeg kjente den øieblikkelig igjen på tonefallet og det gebrokne sprog. Det var intet annet å gjøre enn å adlyde. Jeg rakte ham altså Orlow, inntullet i lommetørklædet, uten å snu mig eller se mig tilbake.
Jeg hørte et dempet, overrasket utbrudd. Nina snudde sig langsomt og forsiktig.
«Min lykkestjerne må stå høit på himmelen inatt, —» hørte jeg Oginskys stemme. «Alt går efter beregning, og de milde gaver faller ned i min turban. Mine venner, jeg tenker at vi nu kan løsne litt på våre tvungne omgangsformer, men først er herr Bjelke så elskverdig å marsjere seks skritt frem uten å snu sig, — det er nok! — Helt om!
