«Men Orlow?» sa hun, «hvor gjør vi av den.»
«Jeg tar den i innerlommen, der ligger den trygt.» Og jeg viklet et lommetørklæ om den, stakk den i lommen og knappet jakken. «Velan, så går vi . . . .» Jeg var oprømt og ophisset, men i et humør, som gikk jeg et strålende, praktfullt eventyr i møte.
Vi listet oss stille ned i første etasje, gjennem utgangsdørens rute kunde vi se ut på tunet, ikke et liv var å øine.
«Løsningen finner vi over i den nye bygning,» hvisket jeg. «Vi får begi oss dit over, men vær forsiktig, hold Dem tett efter mig og gå så stille som mulig!» Jeg tok et godt grep om pistolen i min høire jakkelomme og gikk forsiktig fremover gjennem svalgangen, idet jeg passet på å holde mig mest mulig på skyggesiden. Elektrisk lykt hadde jeg ikke, den hadde jeg glemt.
Nina var like bak mig.
«Har De Deres pistol med?» hvisket jeg. Hun rystet på hodet. Et øieblikk tenkte jeg på å snu og gå tilbake for å hente disse ting, som vi manglet, men jeg kjente mig glad og lettsindig, vår vei gikk fremover, man skal ikke se sig tilbake! — Jeg fikk døren op og famlet mig frem innover mot nedgangen til kjelleretasjen.
I stummende mørke lette vi oss nedover trappen, trin for trin.
Et svakt lysskinn sivet ut gjennem en dørsprekk, vi nærmet oss, vi nærmet oss, vi nærmet oss . . . .
Vi stanset utenfor døren. Med et knepp løste jeg sikringen på min pistol, den var skuddklar nu, men jeg beholdt den i høire jakkelomme, — med foten skubbet jeg døren op og trådte plutselig inn i værelset. Nina fulgte mig i hælene.
Jeg fikk tid til å få et glimt av et nakent, umøblert rum. I det ene hjørne stod en bryggepanne, til venstre for mig i kroken oplyste en brennende petroleumslampe værelset med sitt sparsomme skinn, — midt på gulvet,
