«Nei,» sa hun, «det vet jeg ikke.»
Da var det, at jeg plutselig kom til å tenke på en viss cigaretthylse, som jeg hadde funnet over i kjellerrummet i den nye bygning, og som hadde spilt en ikke liten rolle i mine funderinger. Jeg så prøvende på henne.
«Hvad hadde De å gjøre over i kjellerrummet i den nye bygning forleden?»
«Der har jeg ikke satt mine ben,» svarte hun bestemt.
«Så — e . . . .» sa jeg langtrukkent.
«Tror De mig ikke?» sa hun oprørt.
«Høitærede, fortreffelige veninde,» sa jeg. «Min takknemlighet vilde være grenseløs, ifall De vilde spendere en cigarett på mig, jeg har glemt mine egne.»
Det foresvevet mig noget om å lage et effektfullt nummer av dette med cigaretten.
«Hvad går der av Dem?» spurte hun forundret. «Dessverre kan jeg ikke by Dem en cigarett av den gode grunn, at jeg selv aldri har cigaretter. Jeg røker nemlig ikke av hensyn til min stemme.»
Det var min tur til å bli forbauset.
«De røker ikke ―? Men jeg har tidligere fått cigaretter hos Dem, De hadde en pakke liggende på bordet . . . .»
«Da må det ha vært en pakke, som en eller annen har glemt efter sig,» svarte hun likegyldig. Samtalen kjedet henne åpenlyst nu. «Jeg synes å huske at Oginsky glemte igjen nogen cigaretter den gang han var inne hos mig. Kanskje var det en av dem De fikk?»
«Det var en Bogdanoff,» sa jeg åndeløst.
Hun nikket —: «Det var et eller annet russisk merke.»
Det var som om et lys gikk op for mig, det var befrielsen fra mange onde tanker. Gudskjelov! — kunde jeg ha ropt høit og for mig selv rett ut i rummet, — det er ikke sant, hun har intet hatt med alt dette fryktelige å gjøre! Hun så min bevegelse, men plutselig fór hun sammen og stirret spent ut av vinduet.
