begge blendet, vi snakket ikke, vi satt der bare og likesom optok i oss disse herlige lysbunter, som brøt frem fra diamantens indre og varmet våre sinn og fylte oss med ærefrykt og oplevelse.
Så begynte Nina Neva å tale, lavt og henført, mere henvendt til sig selv enn til oss begge. Uttrykket er kanskje underlig, men det var som om hennes ord formelig var en recitasjon til diamantens ære, som om en dempet musikk med sin vellyd fyllte værelset.
«Hvorfor skal det onde og det skjønne alltid ligge hinannen så nær?» sa hun. «Hvorfor skal kjærligheten til det som er vakkert, alltid kjøpes så dyrt, hvorfor skal den kjøpes med tårer og blod og knuste skjebner? Må man alltid bli en forbryder for å få den man elsker?»
«Jeg husker en aften for fjorten år siden,» fortsatte hun tankefullt. «Det var i Tsárskoje Seló, en høstaften foran kaminen — det var råkoldt ute, vinden hujet gjennem den store park, trærne stod nakne og bladløse, vi frøs og frøs, — da fortalte Tatjana Romanov mig Orlows historie.
Den er kjent i sine omriss, men ikke i sine detaljer. Det er en beretning om blod og uhygge og om all den lidenskap som vi mennesker ofrer på skjønnhetens og begjærets alter, når det gjelder de største og sjeldneste verdier.
En sten som denne har i århundrer vært en gjenstand for menneskers ønsker og heteste begjær. Jeg tror at alt det onde må være opsamlet og opsuget i den. Den er det krystalliserte begjær, den er et mål i sig selv, skjønnhet og ondskap, allverdens lidenskap rummer den. Grekerne lærte at diamanten varslet vennskap og fiendskap, at den kunde gjøre den dødeligste gift ufarlig og helbrede sinnet for dets farligste sykdommer. Slik kraft hadde stenen, at selv de to sterkeste makter i naturen, ild og jern, stod maktesløse overfor den, det eneste som kunde sprenge en diamant var blodet fra en sort bukk . . . . »
