ustanselig. — Jeg byttet på mig mine tøfler der jeg stod. Så listet jeg mig ut i korridoren, gled bortover langs de nummererte dører i den retning, hvor lyden kom fra, flere ganger stanset jeg, — jeg tok det med ro, jeg forhastet mig ikke. Men i mitt indre var jeg spent som aldri før.
Lyden kom fra Nina Nevas værelse.
Filen — tenkte jeg og holdt pusten.
Jeg stod lenge utenfor hennes dør. Skamløst forsøkte jeg å kikke inn gjennem nøkkelhullet, der var lys i værelset, men nøkkelen satt i på innsiden, døren var låst. Hvad skulde jeg gjøre? Å banke på vilde vekke opmerksomhet, kanskje vilde hun overhodet ikke lukke op, kanskje vilde det ikke resultere i noget.
Da fikk jeg en idé. Gjennem nøkkelhullet kunde jeg skimte at nøkkelen på innsiden satt i med skjæret rett nedover. Det var følgelig en chanse for at man med en almindelig hovednøkkel kunde støte den ut og låse døren op. En liten «T-nøkkel» var kanskje brukbar, jeg fant frem mitt nøkkelknippe, ennu betenkte jeg mig, men det fikk briste eller bære, der er situasjoner, hvor man må sette alt på ett kort!
Lydløst og forsiktig listet jeg nøkkelen inn i nøkkelhullet og støtte til. Med en svak støi falt nøkkelen ut på innsiden, jeg vred min egen nøkkel raskt rundt og trådte inn . . . .
Nina Neva hadde reist sig fra sengen. Hun var fullt påklædt. Hennes høire hånd var løftet mot mig, og jeg stirret rett inn i en sortblå vippende pistolmunning. Hennes ansikt uttrykte en blanding av overraskelse og dyp forargelse.
«Hvad i all verden skal dette bety!» spurte hun overveldet. «Hvad har De her å gjøre! Forlat værelset øieblikkelig og takk Deres gud for at jeg ikke skjøt med én gang.»
På hennes seng lå en firkantet bylt, dekket av et klede.
