hvor jeg tok opstilling på det sted, hvor lensmannsbetjenten og jeg hadde stått natten forut. Jeg hadde bedt værelsepiken om å lukke samtlige dører til værelsene i annen etasje forsiktig igjen i en bestemt rekkefølge. Hver gang jeg klappet i hendene, lukket hun igjen en dør.
De eneste dører som ikke knirker, er Iversens og Harringtons.
Besynderlig.
De øvrige frembragte nøiaktig den samme lyd, som vi hadde hørt mordnatten. Både døren til Fink-Martens, Mr. Davis, Martiers, Nina Nevas, lensmannsbetjentens og mitt værelse knirket ganske svakt. Kanskje hadde Maja sagt sant allikevel, dengang hun fortalte at hun hadde oljet dørhengslene efter Mrs. Harringtons anmodning, jeg hadde hittil hatt mine tvil om det. Jeg hadde så smått trodd at det bare var Iversens dør hun hadde tatt sig av.
Jeg tok på mig sportsantrekk, det vil si knickers og en ubekymret mine. Nu vilde jeg feriere, jeg vilde feire den begivenhet at ledelsen og ansvaret her oppe fra nu av var blitt mig uvedkommende. Gjennem vinduet opdaget jeg fru Martier, som langsomt spaserte nedover veien. Jeg sprang efter henne og innhentet henne et stykke nede i dalen, jeg var oprømt, jeg snakket om Kongens København, om Tivoli og Rundetårn og Langelinie, — og sikke hvor glad hun viste sig å være i denne sin fødeby! Hun var forresten ikke kjøbenhavnerinne, hun var Ama'er-pi'e og hadde sterke, hvite tenner, men det kommer ut på ett. Hun skulde igjen til Danmark like over påske, hun gledet sig til det, hun hadde ikke vært der på mange år, hennes annen fødeby var Paris.
Mens vi gikk der og pratet om alt og ingenting, spurte jeg plutselig uten innledning og uten overgang:
«Hvorfor gir De Deres mann sovepulvere, frue?»
Hun stanset brått og snudde sig mot mig.
«Sovepulvere . . . .» gjentok hun dumt og forvirret, «det
