hans samtykke til en pågripelse. Jeg redegjorde for saken og min opfatning av den. — Det enkleste er alltid det riktige, sa jeg.
«Det kan godt være at De har rett,» sa fullmektigen. «En russisk dikter» — han nevnte visst navnet på ham — «har sagt om menneskene at endog de verste av dem er meget naivere og opriktigere enn vi forutsetter om dem at de er. Ja, — og er vi ikke selv det samme?»
Det var som om fullmektigen ikke riktig likte min teori. Jeg fikk et inntrykk av at han selv hadde vært inne på den.
Fullmektigen var enig. Men han sa at han kom til å reise inn til Oslo. Det var et spor han måtte undersøke nærmere. Det stod i forbindelse med saken. Jeg kunde få en pågripelsesordre pr. telefon engang i løpet av Langfredag. Selv kom han til å reise torsdag. Han vilde nødig utstede nogen ordre, førenn han var ferdig med sine undersøkelser der inne.
Med det samme spurte han om jeg som leder av undersøkelsene hadde noget imot at den russiske sangerinnen fikk reise samtidig. Hun hadde engagementer til mange tusen kroner, som det ellers kunde være fare for at hun vilde gå glipp av. Det kunde bli erstatningsansvar overfor staten, dersom vi uberettiget holdt henne tilbake. — Men De får ta avgjørelsen, sa han. Han vilde ikke legge sig op i det, jeg var lederen.
Jeg finner fullmektigens standpunkt til saken helt korrekt.
«Jeg mener at hun kan få reise,» sa jeg. «Men det var denne visitasjonen, fullmektig. — Alt er forberedt nede i bygden, det er bare å telefonere. Men er det nødvendig at hun blir visitert?»
«Jeg ser ingen grunn til at ikke hun skal visiteres i likhet med alle de øvrige,» sa fullmektigen.
— Men hvilket spor er det, som fører fullmektigen til
