kroppen. Hun hulket og bar sig. Det var et regulært nervesjokk. Jeg sprang bort og støttet henne.
Fullmektigen prøvet å godsnakke med henne og spurte om hvad som var på ferde.
Det gikk en god stund, førenn hun kunde komme sig til å svare.
Omsider tok hun sig såpass sammen, at hun fikk stammet noget, men det var så lavt og utydelig at vi måtte spørre op igjen flere ganger, før vi fikk tak på det:
«I kjellerrummet — der nede . . . . herregud for en redsel! . . . .», det var alt hvad vi kunde forstå.
Så besvimte hun i armene på mig, og vi måtte bære henne inn i stuen, hvor vi la henne på en sofa og fikk fatt i piken, som tok sig av henne. Så skyndte vi oss ut igjen og over i den nye bygning.
«Pass Dem,» sa fullmektigen. «Vær forsiktig, man kan aldri vite hvad som er på ferde.» Selv tok han sin pistol op av lommen og ophevet sikringen.
I gangen var det intet å se — vi gikk ned trappen, som fører til kjelleren, — den var tom, — kjelleren er bygget som en egen halvetasje under første, den er moderne innrettet med vaskerum, bryggerhus og vedboder, der er vinduer, som fører ut til gårdsplassen, men de ligger så lavt, at de er halvt dekket av sneen, — . . . . — kjellerrummet, hadde hun sagt. En dør stod halvåpen. Jeg kikket inn.
Vi var på stedet, midt oppe i mysteriet var vi!
En mann lå nesegrus på gulvet like ved døren. Av hans forvredne stilling kunde man straks slutte at han var død og hadde vært det lenge. Efter den hele situasjon var det et oplagt tilfelle av drap.
Jeg tør si at jeg hadde hatt såpass mange tilfeller av drap i min 22-årige praksis, at jeg vet hvordan jeg skal gripe saken an, det skremmer mig ikke lenger. Fullmektigen tok det også ellers helt forretningsmessig, men han fór sammen, da han fikk se liket, og sa ophisset til mig:
