nok til å anbringe en 500-dollars seddel mellem hennes klær, mens han satt der oppe og ventet.»
«Men han kan jo ikke ha myrdet henne,» sa jeg.
«Nei, i hvert fall ikke alene,» svarte fullmektigen.
«Har De nogen bestemt mistanke?»
«Mistanke har vi vel alle,» sa han. «Oginsky har sin mistanke, fru Mohn har sin, lensmannen og Fink-Martens sin, — lykkelig De, som ennu ingen har, slike forutfattede meninger er det uhyre vanskelig å befri sig fra. Kommer man først inn på et spor, er man som et lokomotiv på en skinnegang, man må følge sporet fremover, man kommer ikke vekk, og jo lenger man kjører fremover, jo lenger og mere tidkrevende blir veien tilbake.»
«En ting vil jeg gjerne spørre om,» sa jeg. «Er sporene i svalgangen blitt sammenlignet med Majas sko eller er de blitt avtegnet?»
Fullmektigen blev litt rar av sig, jeg forstod at det var blitt forsømt, ja det er snart gjort at man glemmer å ta vare på et bevismiddel. Han svarte ikke noget større på det, men jeg forstod så meget som at det ikke var skjedd.
Vi gikk ned i svalgangen for å se efter. Sporene kunde sees, men de var ubrukelige til å trekke nærmere slutninger av. Mildværet midt på dagen og solen hadde smeltet kantene, de var sunket sammen til groper i sneen. Mens vi stod der, var det som om jeg hørte et skrik inne fra den nye bygning. Jeg spurte fullmektigen om han hadde hørt noget.
«Nei,» svarte han og bød mig en cigarett, en av de svarte, raggete franske cigarettene, som visst kalles «Maryland», og ikke uttales på engelsk.
«Jo,» sa jeg, «det er noget, — hør!»
Igjen lød skriket, det var mere som et stønn dennegang, det kom nærmere . . . . plutselig gikk døren til svalgangen op, og i døråpningen stod vertinnen helt gul i ansiktet og støttet sig til dørposten. Hun skalv over hele
