Hopp til innhold

Side:Mauritz Hansens Noveller og Fortællinger 1.pdf/330

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

da ikke forstaa Spas! Hvorfor skulde jeg nu paa engang blive vred for en Anmodning om en Spøg, som jeg saa tidt har føjet Caroline i? Kom kun med Kortene, Barn! Dersom det kun ikke keder Hr. Brandt at høre paa mit Vrøvl, for jeg er ikke af de Spaakvinder, som have gjort sig fortjente til den Ære at brændes“.

Lem, der blev hjerteglad over at Tanten ikke var stødt, smaapukkede endnu for et Syns Skyld paa sin lille forgudede Caroline. Et Erinde kaldte ham bort, og imedens Caroline sprang ud efter et helt Spil Kort, sagde Frøkenen, idet hun især vendte sig til Brandt: „Det er virkelig med nogen Overvindelse, jeg føjer Caroline, og især gjør jeg det, for at vise min Broder, at jeg ikke er stødt“.

„Men hvorfor, Frøken?“

„Ih nu, seer De: naar dette Fjas skal antage et Slags Alvor, saa maa man jo rette sine Spaadomme efter visse antagne, naturligvis fuldkommen vilkaarlige Betydninger af hvert Kort. Hvor ofte kommer man da ikke til at sige enten en Ubehagelighed eller“ (med et let Blik paa Ritter og den indtrædende Caroline) „vel oftere noget Upassende, Uforsigtigt? At et Par Gange mine Pythiske Udsagn ere paa en temmelig frappant Maade indtrufne, har nu ogsaa bidraget til at give mig Ulyst til denne Spøg“.

„Det kan jeg ikke begribe!“ svarede Caroline. „Naar jeg kunde spaa ganske sandt, Tante, saa vilde jeg bestandig gaa med et Spil Kort i Lommen og sige alle Mennesker deres Skjæbne forud“.

„Da vilde det gaa Dem som Cassandra, kjære Frøken“, sagde Brandt; „thi De seer altfor skjelmsk ud til at kunne paatage Dem en Pythias Gravitet“.

„Hvem er Cassandra? Ja det skal Ritter fortælle mig siden. Jeg maatte bare nævne Navnet, førend jeg glemte det. Hr. Brandt, det er netop derfor, jeg saa gjerne hører Tante spaa; for hun seer saa forfærdelig alvorlig og sanddru ud derved, saa jeg bliver ganske højtidelig. Hvorledes kan Du gjøre det, Tante?“

„Det kommer deraf, min Pige, at jeg – De maa ikke lee ad mig, Hr. Brandt – sætter mig aldeles ind i min Rolle, og den Uro, jeg stundom virkelig føler, – den, nær havde jeg sagt poetiske Verden, som