Side:Marie Antoinettes fengselstid og død.pdf/35

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

MARIE ANTOINETTES FÆNGSELSTID OG DØD

23

vi fremdeles fra alle sider hørte folkets hyl. Jeg ved aldrig at have følt mig døden saa nær som i dette øieblik, saa fuldstændig var jeg forvisset om, at man havde til hensigt at myrde os. Endelig fik vi tilladelse til at komme ind. Saasnart han var traadt ind, sagde min fader med høi røst, at han med hele sin familie søgte beskyttelse hos den lovgivende forsamling for at hindre det franske folk fra at begaa en forfærdelig forbrydelse. Man anviste os plads ved skranken og begyndte derpaa at debattere om, hvorvidt det burde tillades min fader at være tilstede under forhandlingerne. Der blev sagt, at man ikke kunde lade ham blive der uden at krænke det suveræne folk. Man holdt i den anledning flere frasesvulmende taler; og følgen var, at man førte os ind i en af journalisternes loger.“ Marie Antoinette reiste sig hurtig, gik op i logen og skjulte sig i en mørk krog; her kunde hun idetmindste unddrage sig de hadefulde eller medlidende blikke, som fulgte hende i salen. Kongen satte sig foran; prinsesse Elisabeth, prinsesse Lamballe og børnene satte sig paa en straabænk i baggrun den. Nogle adelsmænd, som havde ledsaget dem, stillede sig op ved døren. Larmen tog til paa gaden og vakte frygt for, at folket vilde styrte ind og dræbe kongen. Vergniaud, som den dag var præsident, befalede, at man skulde bortrive jerngitteret, der skilte logen fra forsamlingen, for at Ludvig og hans familie kunde flygte ind mellem de deputerede i tilfælde af, at dette gjordes fornødent. Da det ikke var mulig at faa fat paa haandverkere, maatte nogle deputerede samt adelsmændene foretage dette arbeide; kongen gav seiv en haandsrækning dertil. Logen var meget trang og saa lav, at man ikke kunde staa opreist. Augustsolen ophedede det lille rum; sveden rullede ned ad alle ansigter. Dronningens læber var tørre. Hendes stive blik tilkjende gav mere foragt end smerte; det hovmodige træk, som man