Side:Münchhausen.djvu/40

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

ved det gjennemskredne store rum, boret et hul i jorden paa mindst ni fots dybde. Jeg gravet mig med mine firtiaars gamle negle en slags trappe ut og kom paa denne maate endelig lykkelig til dagens lys igjen. Jeg vil ikke nævne, hvorledes jeg saa ut!

Gjort klok ved denne erfaring fandt jeg paa et bedre middel til at befri mig før de bjørne, som vilde ødelægge mine bistader. Jeg besmurte en vognstang med honning og la mig om natten paa vagt ikke langt borte. En uhyre bjørn som luktet honningen, kom hen til vognen og begyndte saa begjærlig at slikke paa vognstangen, at den tilslut slikket saa stangen gik gjennem gap og mave og indvolde, og da den nu saaledes formelig var spiddet, løp jeg til og stak en svær bolt igjennem hullet fremme paa stangen saa jeg avskar slikmunden tilbaketoget og lot den staa i denne stilling til næste morgen. Sultanen som tilfældigvis kom forbi lo sig næsten ihjel, da han saa hvilket puds jeg hadde spillet bjørnen.

Noget efter dette sluttet russerne fred med tyrkerne, og jeg blev med en del andre krigsfanger sendt tilbake til St. Petersburg. Jeg tok avsked og forlot Rusland netop i det øieblik, da den store revolution brøt ut for firti aar siden, og som sendte keiseren mens han laa i vuggen, samt hans far og mor, hertugen av Brunsvig, feltmarskalk Münnich og saa mange andre til fangenskap i Sibirien. Der hersket det aar en slik kulde i hele Europa, at selv solen maatte bli forkjølet og fik en snue, som man endnu kan se spor av paa dens ansigt; ogsaa jeg led mere paa hjemreisen end paa fremturen i sin tid.

Da min lithauer var blit tilbake i Tyrkiet maatte jeg reise med posten. Da det nu bega sig at vi kom til en hulvei, ganske indesluttet av høie hækker befalte jeg postillonen at blæse paa sit horn forat vi ikke skulde komme til at kjøre paa vogne som kunde komme fra den motsatte side. Gutten adlød og blæste av alle livets kræfter paa hornet; men alle hans anstrengelser var forgjæves; han fik ikke en eneste tone frem, hvad der til en begyndelse blot var ubegripelig, men senere blev meget pinlig da vi snart saa en vogn i det fjerne som var saa bred at den optok hele veien. Jeg steg øieblikkelig ut og spændte først og fremst hestene fra. Saa tok jeg vognen med alle fire hjul og bagage paa mine skuldre og med denne byrde sprang jeg over grøfter og hækker, som idetmindste var sine ni fot høie, ind paa marken, hvad der slet ikke var nogen smaating med en saadan last. Med et nyt sprang bragte jeg min postvogn ved siden av den anden vogn igjen paa veien. Da det var skedd, vendte jeg tilbake til hestene og tok en under hver arm og bar dem paa denne maaten tilbake til vognen, og vi naadde poststationen uten større farer.

Jeg glemte at fortælle at den ene av hestene som var ganske ung og meget vild nær hadde anrettet en stor ulykke, ti i det øieblik jeg for anden gang satte over hækken, slog den saa hidsig ut med benene, at jeg et øieblik var meget urolig. Men jeg visste at hjælpe mig og satte en stopper for dens krumspring, idet jeg stak de to ben ned i mine frakkelommer.

Da vi kom til værtshuset, hang postillonen hornet paa en spiker ved kaminen og vi satte os tilbords.

Men hvad tror de saa sker, mine herrer?

«Tara, tara, tara! begyndte hornet at blæse av sig selv. Vi gjorde store