forvandlet sig på få minutter til et oprørt hav.
Sent om aftenen den samme storm- og regnærsdag holdt en vogn foran det hus i Berchtesgaden, hvor Jonas Lie bodde. Litt efter blev det banket på døren, og Ibsen trådte inn. Han var dryppende våt, og hans ansikt hadde et på samme tid hoverende og bekymret uttrykk.
– Men kjære, utbrøt Lie, hvordan er det du ser ut? Hvor kommer du fra?
– Ta av Dem, så skal vi få tørret Deres klær, innskjøt den alltid praktiske fru Lie. Jonas har sikkert en trøie å låne Dem.
– Nei, nei, tusen takk, svarte Ibsen. Jeg skal kjøre hjem til hotellet med det samme. Jeg måtte bare innom og fortelle, hvad der er skjedd –
Han tok plass i sofaen og fikk sig en varm toddy, og så berettet han kry om sin vandring til Königsee og om uværet, at han i timevis hadde sittet og ventet på John Paulsen, som ikke kom tilbake. „Det var jo et sådant himmelvær,“ sa han, „at ingen båt kunde legge ut. Og så er vel John Paulsen blitt nødt til sammen med rorskaren å finne sig nogetslags tak over hodet. Jeg er ikke uten engstelse. Bare ikke båten er veltet –“ Han så spørgende hen på fru Lie for å høre hennes mening.
– Å nei, sa hun. Båtfolkene kjenner sin sjø og vet sikkert, at de må legge til land, når stormen melder sig.
