gående sammen med. Han stønnet over varmen, og vi blev begge en smule overrasket, da han plutselig gikk hen i et skur ved tollbodhuset og vrengte ulltrøien av sig – en tykk bondeulltrøie – og rullet den sammen og tok den under armen og igjen kom hen til oss. „Det letnet!“ sa han.
Ibsen var igjen blitt likeså godslig og pratsom som tidligere, og timene gikk ut over natten, til dikteren omsider brøt op.
– Bare jeg nu ikke møter den ulykksalige sneker – sa han bekymret.
– Vi følger Dem, doktor, erklærte fru Lie. Det er så godt å komme ut i frisk luft.
Uværet var forlengst over og det var klart stjerneskinn. Landsbygatene med de spissgavlede huser og de middelalderske bueganger ved Stiftskirche gav gjenlyd av skrittene i stillheten. Utenfor „Hotel Salzburgerhof“ forsøkte Ibsen forgjeves å få døren låst op med sin portnøkkel, men fru Lie greiet mysteriet, hvilket vakte hans udelte forbauselse og takknemlighet.
– – –
Den ulykkelige snekker kom ikke tilbake på flere dager, men det voldte ingen bekymring, da han ofte hadde for vane å vandre tilfjells og bli borte i kortere eller lengere tid. Ibsen var imidlertid særdeles optatt av mannen og kom på sine spaserturer stadig ned til Lies og forhørte sig om han.
Nogen måneder senere blev snekkerens lik
