kjempemurren, der med korte mellemrum duret frem dypt nedefra underverdenen (det viste sig senere, at der langt sønnenfor, i Pinzgauerdalen, hadde været et sterkt jordskjelv).
Ibsen trakk sig tilbake mot døren.
Tordenen brøt med ét løs med mektige skrall, som helt overdøvet klemtingen og buldrende fór hen over hustakene, mens lynene som lange, funklende gullglimt skar gjennem tusmørket, sekundvis lysende op, så ansiktene kunde skimtes. Skrallene gjentok sig kun nogen få ganger, så blev det stille.
Uværet var over, men heten og den uhyggelige, underjordiske murren vedvarte, mens kirkeklokkene kimte, som om dommedag stod for døren.
Det var lys i alle landsbyens vinduer og der hadde samlet sig klynger av mennesker utenfor på gårdsplassene.
Også i Lies hus var der opstandelse. Mens vårt selskap satt nede ved toddyen i den lune stue, lød ivrige stemmer innenfor hos verten og det hørtes skritt og smell i dørene. Gjennem vår pike erfarte vi, at uværet hadde virket så sterkt på den gale snekker, at han hadde slått sig ganske desperat og forlangt å få snakke med „herskapet“, noget, som han dog var blitt forhindret fra. I ustyrlig sinne hadde han tatt sin hatt og var styrtet ut i kullmørket.
– Det er dog reddsomt å begi sig ut på denne tid av natten, sa Ibsen og rystet uforstående på
