– Det er forresten en ulykkelig følelse, at man aldri kjenner sig i overensstemmelse med andre mennesker, erklærte Lie. Jeg har lidt under det gjennem mitt hele liv, men jeg er kanskje mere uklar i min hjerne enn de aller fleste.
– Ja det er du, Jonas! lo fru Lie.
– Den uklarhet, som du kaller det, sa Ibsen, er nettop din styrke. Den står i forbindelse med din følelse av alt det uutgrundelige, som hersker i og omkring oss –
Samtalen stanset og de så op ved lyden av klokkene fra landsbyens samtlige fire kirker, som voldsomt begynte å klemte.
– Er det nu tordenvær igjen – sa fru Lie, som var vant til den katolske skikk, at kirkene satte i å ringe, når uvær var i vente. Hun så ut og la merke til, at lykter beveget sig på landeveien og at kjøpmannen på den andre siden stengte for vinduene.
Piken kom i dette øieblikk inn med en ny mugge toddyvann og bemerket, at det var så underlig „schwült“ utenfor og at naboene var engstelige.
Litt efter stod Ibsen, Lie og fru Lie oppe på altanen.
Det var så mørkt, at man ikke kunde se en hånd foran sig. Kirkeklokkene runget over dalgryten med tonende ekko i fjellveggene. Luften var varm og fuktig, så sveden perlet frem, og altangelenderet var glohett. Gjennem den voldsomme klokkeklemt hørtes en tung, rullende
