gjeldende, at „den farlige slange“ bare var en ganske uskyldig og almindelig stålorm.
Men Ibsen vilde ikke høre. Historien endte med, at de to forbrytere gikk ut og puttet den farlige orm ned i landsbyapotekerens brevkasse.
Ved aftensbordet kom imidlertid humøret snart op, og da toddyen efterpå blev bragt inn, hadde Ibsen glemt all sin ergrelse.
Mens stuen fyltes av tobakksrøk, gikk passiaren som på studenterhybelen i ungdommens dager.
– Vi lever i en overgangstid, sa Jonas Lie. Om en mannsalder vil all vår diktning ligge som en oase; mens der rundt om gror nye idéer og nye tanker. Vi får trøste oss med, at vi har gjort vårt til å forfekte dannelsens sak.
– Dannelse og dannelse, svarte Ibsen. Tiden trenger store menn og ikke bare en bøling av såkalte demokrater, som tror, de er „radikale“, fordi de holder på det siste, såkalte fremskritt. Et moderne menneske er anarkist. Det nytter ikke å reformere verden uten at man først har reformert sig selv. Hvert enkelt menneske må frigjøre sig selv og lære å tenke uavhengig av alle tillærte moral- og religionsbegreper. Man må venne sig til å tenke, som om man var det første og eneste menneske i hele verden – som om man var Adam i Paradis. Det er de få åndelige aristokrater, som alltid har behersket utviklingen.
– Tror De da, sa fru Lie, at disse få enkelte,
