Ibsens blikk skjøt lyn. Han var forarget over ikke å få sitte i fred.
Resultatet blev, at Josephson forlot ham og gikk ned til Jonas Lie.
– Er det ikke fan, sa han, hvor Ibsens storhet er gått ham til hodet? Jeg kommer hit til Berchtesgaden, blir overrasket over plutselig å møte Ibsen – og så verdiges han ikke å tale til mig! Kan De forstå, hvorledes han har kunnet undgå å fornærme de herrer, som har trukket ham om til utstilling på alle tyske teatre?
Josephson hadde nettop forlatt Jonas Lie, da Ibsen innfant sig. Dikteren var ennu opfylt av ergrelse over ikke engang i denne avkrok av verden å kunne være fri for påtrengende mennesker.
Men der skulde møte ham noget, som enn ytterligere ophisset ham.
I husdøren traff han nemlig forfatteren John Paulsen, som også opholdt sig i Berchtesgaden og som nettop var vendt tilbake fra en spasertur sammen med min bror, Mons. Og de viste frem en alenlang stålorm, som de hadde fanget.
Ibsen blev rasende, og hans raseri vendte sig mot John Paulsen.
– Hvor kan det dog falle Dem inn, utbrøt han, å føre en farlig slange inn i en fremmed familie? Hvad tror De vel, fru Lie vil si? Det er uopdragent. De er jo selv gjest i huset. Det er uhørt og helt uforskammet!
Forgjeves søkte de to forbrytere å gjøre
