DA PENGEBREVET UTEBLEV.
I den gamle romerske kunstnerkneipe „Cafe degli Artisti“, som mulig ennu eksisterer og som har tradisjoner fra Thorvaldsens og Bergsøes dager – den lå på et hjørne av Via di Capo le Case – satt en lille julaftens eftermiddag i 1890-årene to herrer og leste avisene.
Den ene var Jonas Lie, den annen Christian Ross, den høit kultiverte maler og selskapsmann, der ferdedes i de mest eksklusive internasjonale kretser i den italienske hovedstad.
De syntes begge å være ute av humør, for de sa ikke et ord til hinannen. Lokalet med trebordene og disken for enden lå hen i halvmørke under et og annet skummelt gassbluss, og enkelte spredte gjester såes.
Mens de tallrike reisende, som i en evig ebbe og flod skyllet ut og inn av den evige stad, holdt til i den elegante „Café Arogno“ på Corsoen, besøktes „degli Artisti“ fortrinsvis av de skandinaviske kunstnere, som hadde levet dernede i årrekker. Borte i et hjørne satt den gamle, danske billedhugger Hasselriis, og umiddelbart ved siden av våre to herrer dekket Emil von Quanten sig bak sin avis.
