DE TO IBSENER.
Under vårt Romerophold traff jeg en middagsstund på Monte Pincio et eldre finsk, lite ektepar, som jeg tidligere hadde lært å kjenne i den skandinaviske forening. De var begge to små og grå og trillet alltid trofast avsted ved siden av hverandre som to uadskillelige nøster.
Det var den bekjente dikter av „Suomis sång“, politikeren fra 1864, Emil von Quanten og frue. Han var blitt landsforvist av russerne og hadde slått sig ned i den evige stad.
Vi tok plass på en benk under et tre, mens de tallrike vogner og ekvipager nu i promenadetiden passerte forbi.
– Ja, her gikk jeg ofte i gamle dager sammen med Deres store landsmann, Henrik Ibsen, sa von Quanten. Men aldri på denne tid, alltid om aftenen eller om morgenen, når her ikke var mennesker.
Jeg må ha sett interessert ut, han opfattet det iallfall som en opfordring til å fortelle og fortsette.
– Det var i grunnen to Ibsener, jeg lærte å
