Far hvitnet, der han stod. Han følte sig overbevist om, at det var en snarlig og bratt død, der på denne måte varsledes ham, forat han kunde være forberedt. Det var sin egen liksang, han påhørte.
Først efter 10 minutters forløp ophørte nidvisen, og den mystiske skikkelse forsvant som en skygge om hjørnet.
Gaten åndet atter i nattens fred.
Den følgende morgen var far ennu ganske blek av sinnsbevegelsen, og det var i ganske andre farvete ord enn de, som jeg her har brukt, at han ved frokostbordet fortalte oss den nattlige scene.
Imidlertid gikk én dag og to dager og én uke og én måned, og den hele begivenhet glemtes hen i vrimlen av andre hendelser og andre inntrykk. Vintertiden rant som gjennem et soll, og vårt ni-måneders Romerophold markertes kun av stedse mere påtrengende tiggersvermer ute på gaten. Av og til en aften i den skandinaviske forening eller oppe i maleren Ross' lune atelier. Av og til en middag eller en kneipeaften sammen med Arne Garborgs – –
Den avskjedigede tjenesteheks så vi rett som det var over i vinstuen, og hun stod ofte lenge og kek op imot våre vinduer. Vi undgikk henne helst, når vi møtte henne. Flere ganger i vinterens forløp hadde hun villet trenge op til oss i leiligheten, men var blitt forhindret i sitt forehavende av portneren.
Vi la dog ingen brett på denne hennes adferd.
