Det var over mannen en gigantisk storhet, der et øieblikk inngav ham den tanke å vekke mor, noget, som han dog opgav.
Han lenet sig ut av vinduet. Gasslyktene var alle slukket. Ikke et liv, bare denne ensling, hvis sang brølte av hat.
Det var en av de halvville, middelalderske smedeviser med svulmende hån i hver linje og innett spott i hvert vers. Og det forekom far, som om det nettop var mot ham, at innholdet av denne truselsvise var myntet. Grunnlyden var bannlysing, anathema.
Den var naturligvis – det følte han som givet – sprunget av det hat, som den avskjedigede, gamle tjenestekvinne bar til oss.
Der var åpenbart en sammensvergelse igjære i gaten – en lønndomstol. Han skulde hevnes – og dette var blodsdommens forkynnelse – –
Dødes, stikkes, pines, brennes,
hau – hau – hau – hau – –
steg fordømmelsen over ham med høi latter dernedefra. Den fremmede skulde kagstrykes, radbrekkes, piskes av byen, hans slekt skulde forbannes i ti tusener av ledd og alt godt i evighet gjengjeldes med ondt. Han skulde flåes levende og i skjærsildens største panne kokes i brennende olje.
Brennende olje, brennende olje – –
gjentok omkvedet sig, mens en fæl latter – Hau – hau – hau! skogret og gledet sig innimellem og fortsattes i et skjærende rop.
