var en ekte romerkjerring med én eneste og siste hugtann i munnen, og hender, der grangivelig lignet klør. Lat var hun over all måte, og dertil så langsom i alt, hvad hun foretok sig, at vi tilslutt så oss nødt til å la våre støvler blanke av en gatepusser. Dertil rapset hun litt av hvert til sig og var adskillig forfallen, så hun ikke på nogen måte var å stole på. Vi la merke til, at hun gjerne holdt til på en vinstue tvers over gaten, og at hun hadde mange bekjente blandt de verste drukkenbolter og sviregaster.
En aften hadde hun imidlertid vært mere beskjenket enn vanlig, for hun var styrtet ned av en trapp og hadde skadet sin arm, så hun ikke mer kunde forrette sitt arbeide. Vi grep øieblikkelig anledningen til å si henne op. Men da kan man tro, det blev liv i heksen. Som en furie fór hun op og raste og tordnet, ikke på almindelig menneskelig vis, men på storladen italiensk, med funklende blikk og klørne i slike rappe, gestikulerende bevegelser, at de kun overtrumfedes av det Niagara av en ordstrøm, der veltet ut over oss. Det før så dovne menneske var plutselig blitt spenstig som en stålfjær. Alle fakter og lader var som den mest drevne skuespillerinnes. Det var en ren nydelse å se denne stil i raseriet, som kun sydlendingen kan opvise. Hun blev formelig større og større, jo voldsommere hun fektet i sin arrigskap, – lo med øinene, der gnistret av hat, innbaldyrende oss i en uhyre munnfull fete trusler. Og ennu lenge efter at
