Brennerpasset. Det var alt annet enn en lovende begynnelse. Bedre blev det heller ikke lenger syd. Vi måtte på grunn av det kolde vær opgi et påtenkt ophold i Florenz – det var hverken ovn eller kamin i „Hotel Cavour“, hvor vi hadde tatt inn – og fortsette reisen til Rom, hvor vi snart fikk leiet en tilfredsstillende leilighet i Via di Capo le Case 52.
Gråvær og sludd og optrekkerier og vanskeligheter av alle slags hadde imidlertid forenet sig til et dårlig førsteinntrykk. Inne i husene plagedes man av lopper – ikke sådanne små bondelopper, som vi kjenner i Norge, nei store, fete, glinsende rovdyr, der gryntet som smågriser, når man efter ørene trakk dem hen til vaskevannsbollen. Og ikke en eller to eller ti, men hærskarers mangfoldighet. Det hendte mere enn en gang, når man skrev, at man kunde høre et lite knips mot konceptpapiret. Når man så løftet øinene for å se, hvad det var, satt der, forlate mig, intet annet foran én enn en sådan ussel blodsuger og stirret. Ute på gatene omsvermedes man av skumle, påtrengende tiggere, der forfulgte én med bønner og trusler som rene kreditorer, ja endog vognmannskuskene kjørte ved siden av én, gate op og gate ned, så man kunde være fristet til å henvende sig til politiet.
Verre enn lopper og tiggere og vognmannskusker var imidlertid en gammel heks av en tjenestepike ved navn Lovisa Sorentina, som vi hadde været lettsindige nok til å pådra oss. Det
