MERE REISELIV
og hvordan „Kvernkallen“ blev til.
Høsten 91 bestemte mine foreldre sig til å ta vinterophold i Rom. Minnene fra deres første italienske reise stod ennu for dem i skjær av den begeistrede tro på en fremtid, som fra Viktor Emanuels enhetspolitikk i 70-årene så friskt hadde avspeilet sig i Tiberstadens kunstnerkretser. De lengtet efter atter å gjense dette sydens land, hvor de hadde tatt sine første tak og hvor drømmeidealer og skjønne fantasier levet side om side med røverier og en personlig usikkerhet der kunde være pikant nok, når man ikke nettop selv var utsatt for den. De erindret hvorledes de for 20 år tilbake oppe i det store, øde forhenværende kloster, Palazzo Carlo, i Rocca di Papa hver aften forinnen de stengte den svære tunge port hadde måttet gå omkring i alle de mørke saler hvor hvert skritt gav ekko – mor med lys og far med pistol – for å forsikre sig om at ingen illesinnet person skulde ha sneket sig inn og ligge skjult i en eller annen krok – –
Det var i november måned, kupévinduene var hvite av is, og en bitende sno møtte oss i
