hustru, som efter mors bortgang forestod husholdningen hos min far, bare var forberedt på én gjest, nemlig Bjørnson, og at det i Fredriksvern var vanskelig å skaffe mat, for allting måtte hentes fra Larvik, og der gikk bare båt to ganger om dagen.
For hver ny stasjon, hvor Bjørnson bad med sig en gjest, måtte jeg sende telegram til min kone, at nu kom der én til og nu ennu én til.
Det blev tilslutt mange telegrammer og mange gjester, som kom til Fredriksvern, men det greide sig allikevel.
I Larvik stod en landauer og ventet foran stasjonen, og Bjørnson var imponert av kuskens lue, der var dekorert med et sølvbånd. „Hvor Jonas har gjort anstalter“, sa han. Han visste ikke, at samtlige Larvikskusker bar samme slags luer.
Lie stod på trappen i sin villa „Elisefryd“ og tok imot ham. Han trykket sin venns hender: „Så kom du allikvel, kjære venn –“
Bjørnson var skarpskodd, hjerneklar, frydende sig over å være midtpunktet i et selskap. Lie var tilbakeholden og beveget.
Jeg husker, at middagen begynte med champignonsuppe, og at Bjørnson sa, da han ikke fikk mere:
– Jeg ælsker suppe. Den var deilig, men det var forbannet litet av den.
Lie sa ved champagnen et par ord om Bjørnsons betydning for landet – at han hadde været sevjen i Norges tre. Og Bjørnson svarte:
