ALEXANDER KIELLAND
Den bevegede tid, da våre fire dikterklassikere virket, står ennu for den litt eldre generasjon i så frisk erindring, at alt, som kan bidra til å kaste lys over perioden og dens førende menn, bør samles og optegnes. Vi må vokte oss for, at hin dikteriske gullalder fjerner sig så langt fra oss, at den bare blir stående for bevisstheten som et blankt glansbillede. De fire diktere var så betydelige og de var så rike mennesker, at de blir store selv for dem, som i det daglige liv stod dem nær.
Det er skildringen av dikteren og mennesket – disse to tilsammen – som levendegjør billedet for efterslekten. Hvor uforståelig og ugjennemsiktig vilde ikke f. eks. en Strindbergs diktning være, hvis man ikke så den på bakgrunn både av tiden og dikterens egenartede personlighet. Og hvor vilde det bli av en Oscar Wilde, en Tolstoy, en Gustaf Fröding, hvis man ikke hadde deres liv som bakgrunn? Hvorledes skal man i det hele kunne skildre en åndelig vekst uten å gå ut fra dens forutsetninger?
Det vilde være en falsk fremstilling, hvis fremtidens litteraturhistorie skildret forholdet mellem
