risengrøten, som fru Borch imidlertid hadde kokt.
Og så begynte festen, som artet sig koselig som alle julaftener. Jeg erindrer ikke annet av den, enn at vi sang en salme og danset om juletreet og at jeg bl. a. fikk en sabel og en trehest i present og at fru Borch utover aftenen satte sig til pianoet og med sin vakre stemme sang Grundtvigske og norske fedrelandssanger – og at jeg var så proppet med julegodter at jeg tilslutt ikke orket mere.
Den aften fikk vi lov til å være oppe så lenge, vi selv vilde. Og det tør nok være at vi – og da især jeg, som var den minste – utover natten anstrengte oss av all vår evne for ikke å falle i søvn.
Men jeg holdt allikevel på å sovne, da der plutselig hendte noget merkelig.
Det knakket voldsomt og vedholdende på dørhammeren ute i entreen, og min eldste søster, Asta, sprang ut og ropte som vanlig:
– Hvem der?
Amici, blev der svaret.
Min mor kom til, og nu blev alle lenker tatt av og alle slåer skutt tilside i den vel avlåste dør.
Og inn stormet en vill bande av mennesker, bestående av en sultan og flere tyrker, ledsager av en hel del fantastisk klædte haremskvinner, som straks leiret sig på stuegulvet, idet de under skrik og skrål og med truende krumsabelgeberder forlangte vin, som straks blev fremsatt.
