står for min erindring, spiller minnet om en av de julaftener, som jeg oplevde dernede.
Det var plutselig begynt å sne – stille og høitidelig, som det anstår sig en hellig jul – og det var noget, som gjorde et selsomt inntrykk i en by, hvor man var vant til, at gatene alltid lå tørre. Jeg husker, hvordan husenes beboere ilte op på de flate tak og halvt forskrekket, halvt beundrende stirret på det underlige fenomen, og hvorledes vi gutter begynte å kaste sneball nede i gaten. Begivenheten virket på romerne som et selsomt jertegn fra himmelen.
Meningen var, at vi skulde tilbringe julaften i Den skandinaviske forening, hvor nordboerne alltid den aften pleiet å samles. Men den vanlige månedsgage fra Gyldendalske forlag – den utgjorde 400 kroner – var ikke kommet, og mine foreldre bestemte sig derfor til sammen med billedhugger Borch's å festligholde aftenen i vårt hjem.
I mangel av en gran til juletre fikk min mor fatt i en liten pinjebusk, som blev anbragt på stuebordet og utstyrt med vanlig pynt – fra kurver, lenker og liljekonvaller av glanspapir til Bethlehemsstjernen i toppen. Mine eldre søsken var ivrig optatt med å lage vers til hver av sine hemmelighetsfulle presenter, og da vesperklokkene fra dusinvis av kirker klokken seks satte i med rungende klemt over den sneglitrende stad, blev min eldste bror, Michael, sendt over til Borch's som bodde like over gaten, for å hente
