Plutselig blev jeg grepet av en høi, maskeklædt mann, der var iført en lang nattskjorte, og løftet op på hans armer. Jeg skrek av redsel, men min angst stilnet, da den fremmede beroligende presenterte et lite nattmøbel, fylt med herlig makaroni, foran min nese, og snakket til mig på norsk og tok masken av: det var ingen annen enn billedhugger Magelsen, som jeg daglig var vant til å se i mine foreldres hjem.
Den „evige stad“ var dengang ennu ikke blitt det selvfølgelige mål for den almindelige turiststrøm. Rom var i første rekke dikternes, kunstnernes og skjønnåndenes by, og deres reiser hadde alltid noget av eventyrets nimbus over sig. Ikke for intet kunde Vilhelm Bergsøe i disse tider skrive en så fantasifull, farvemettet roman som „Fra Piazza del Popolo“.
En rekke nordiske kunstnere opholdt sig dernede, og mine foreldre omgikkes dem alle, idet de en aften om uken – hver onsdag – holdt „mottagelse“ i den lille leilighet, som de hadde leiet i via Gregoriana 49. Det var blandt andre billedhuggerne Hasselriis, Runeberg, Borch og Magelsen, enn videre Johan Bøgh og Pietro Krohn samt dikterne Hauch, Goldschmidt, Faber og flere. Til daglig møttes de om eftermiddagene i den nu helt forlatte „Cafe degli Artisti“, hvor man selv medtok sin aftensmat – almindeligvis skinke – til hvilken man fikk servert vin, og her blev det ofte improvisert fester med taler og deklamasjon.
Inn i alt dette brokete liv, som nu kun dunkelt
