fra Neapel eller ogsaa med vogn fra Castelamare (2–2½ time).“
Det var som å lese Baedeker, men ingen av de to diktere, der satt overfor hinannen som to vulkaner, trakk på smilebåndet.
Strindberg var forlegen og vilde helst forsvinne, men han var nu engang dumpet op i dette møte og fant intet påskudd. Han var blek og forbeholden. Så begynte Bjørnson å snakke, og han snakket som en foss – om demokrati og kong Oscars forhold til Norge.
– Der er bare en mulighet for ham, sa han, men på den blir han atter konge i Norge. Han må stille sig i spissen for folkeviljen.
Da reiste Strindberg sig, og der rant svedperler ned over hans panne, men øinene gnistret av ondskap.
– Alt det, du der sier, er bygdepolitikk, sa han. Verden og fremtiden ligger anderledes an. Johan Most er min mann. Der blir i virkeligheten ikke levelige tilstander, før hele overklassen er utryddet – uten pardon.
– Men du selv – du hører jo selv til overklassen, innvendte Bjørnson.
– Jeg er ihvertfall ingen kälkborgare, svarte Strindberg. Han var rød av ophisselse, idet han fór ut i entreen og rev på sig sin frakk.
Den følgende morgen mottok Jonas Lie to brevkort.
På det ene stod der: „Fyren er gal. Han er gaat istykker og blir aldrig dikter mere. B. B.“
