bruste han op. Alltid var du en masseinstinktenes mann, og alltid var du en landeveistraver.
Han bukket for fru Lie – sikkert i sitt innerste henrykt over å ha funnet et påskudd til å undgå innbydelsen til lunch – og fór mot døren.
Bjørnson og Lie blev stående og se på hinannen.
– Han er umulig, sa Bjørnson og tok sin hatt. Han var helt ute av humør og ikke å formå til å bli.
Bjørnson og Strindberg så hverandre ikke i flere dager.
Så hendte det, at Bjørnson og Lie gikk nedover Avenue de la Grande-Armée. Jeg, som dengang var 16 år, var med og lyttet til deres ivrige passiar. Lie hadde nettop fått et brev fra Kielland, og de diskuterte for ni og nittiende gang det gamle spørsmål om de velsignede embedsmenn. Bjørnson, som alltid var en varm beundrer av Kielland, forfektet hissig embedsklassens fallitt og erklærte, at bøndenes tid nu var inne:
– Det er det enkle menneskevett, som nu må op i Norge, sa han, idet han stanset foran en papirhandel, hvor et illustrert nummer av „Le petit journal“ var uthengt. Billedet på forsiden forestilte en forsamling av diplomater i full uniform med brystet bedekket av ordener.
– Der har du dine embedsmenn, Jonas, sa han, og pekte. Det er dette apekatteri vi må bli av
