på i to år med et skuespill, – det er fan til forskjell!
Entrédøren kneppet igjen efter ham. Det var en tid at de tre diktere næsten daglig møttes, men det var sjelden, at de skiltes i full vennskapelighet.
En formiddag kom samtalen inn på spørsmålet om muligheten av det franske keiserdømmes gjenoprettelse. Bjørnson var glødende republikaner, Lie derimot fantaserte om Plon-Plons (Napoleon III's fetter, Joseph Napoleons) yndlingsidé: reisningen av et arbeidernes og et fjerdestandens keiserdømme.
Mens de ivrig snakket herom, ringte det i entréen og Strindberg trådte inn, ledsaget av fru Lie, som spurte om de ikke kunde bli til lunch.
Bjørnson svarte straks ja, men Strindberg hadde øiensynlig ikke lyst. Han hadde imidlertid ingen plausibel undskyldningsgrunn for hånden og var ille ved.
Imidlertid fortsattes diskusjonen, og det ene ord tok det annet. Bjørnson forfektet republikken, Lie arbeiderkeiserdømmet, og Strindberg sa nogen ord om anarkismen, men blev avbrutt av Bjørnson:
– Anarkismen teller ikke med. De anarkistiske teorier henger løse i luften og har ikke utkrystallisert sig i nogen brukbar statsform. Strindberg blev rasende:
– Nei, du har aldri kunnet heve dig op over en almueskolelærers åndelige horisont, du Bjørnson,
