populært skrift om Darwins utviklingslære, som nettop var utkommet.
– Slike kortfattede fremstillinger, som spredes rundt i et nokså uoplyst folk, fører bare til halvdannelse og halvkultur, sa Lie. Det er ikke på den vis man setter sig inn i så alvorlige spørsmål. Det norske folk blir på den måte bare en samling av halvdannede skolemestre; både politisk og socialt.
– Det er det enkelte individ, som må utvikles til en fordomsfri personlighet, utbrøt Strindberg. Nietzsche og Ibsen har rett.
Bjørnson blev fortørnet. Han spaserte videre uten å mæle et ord.
Samtalen kom inn på spørsmålet om kunstens berettigelse, som dengang var under diskusjon i vår norske presse. Lie hevdet, at det var et så naivt spørsmål, at det ikke burde være gjenstand for offentlig debatt i et civilisert land. Men Strindberg, som i den tid var i sin mørkeste periode, formente, at all kunst burde motarbeides, da den var „njutning“.
Bjørnson rystet på hodet. Han visste, at Strindberg var glad i god mat og god vin.
– Du snakker om, at kunst bør motarbeides, fordi det er „njutning“, du Strindberg, utbrøt Bjørnson. Men du er halstarrig glad i å spise godt. Det er vel også „njutning“.
Strindbergs ansikt blev rødflammet. Hele stemningen var spolert. Et par dager senere stormet Bjørnson inn hos
