– Du skal se vi får våre bøker i fransk utgave på grunn av denne hatten, lo Lie.
De banket på, og en liten jøde med en rund, sort kalott på hodet åpnet forsiktig.
Lie forklarte sitt ærend, og de kom inn i et snusket kontor med bøker og hefter utover bord og stoler – og på veggen hang Jonas Lies flosshatt!
– Dette er forunderlig, sa jøden. Jeg fant ikke min egen hatt igåraftes i Montesquieu, og så måtte jeg ta en annen. Dessverre er den hatt, som De har fått, ikke min –
– Vi er norske diktere, utbrøt Bjørnson og presenterte sig selv og Lie.
Det gjorde ikke det ringeste inntrykk på forleggeren. Han syntes ikke å kjenne det minste til deres navn eller fedreland.
– Det var et besynderlig tilfelle, sa Lie, da han med sin egen flosshatt på hodet lukket døren efter sig. Det er jo det samme som å finne en nål i en høistakk.
– Og den mann er forlegger, og han kjente ikke engang mitt navn! utbrøt Bjørnson forarget. Det er, som jeg alltid sier, Jonas: Franskmennene er Europas kinesere. Da jeg var i Amerika, kjente man dog mitt navn, selv i de fjerneste egne. Det er bare her i Frankrike, at man er så uvidende.
Ute i porten kom jøden efter dem. „Men hvordan kunde De vite, at jeg hadde Deres flosshatt?“
