at han var av finsk avstamning, var en av hans yndlingsteorier, som blandt annet gir sig tilkjenne i hans dikt „Finnskudd“.
– Høist besynderlig, sa maleren. Man må til Asien for å finne maken –
– Ja, man må også gå til Asien eller lndien for å treffe make til fantasi, erklærte Bjørnson.
Fra Strøm gikk de til hattemakeren. Denne slo op i sine bøker, hvor hver kjøper var optegnet med nøiaktig angivelse av vedkommendes hodeform. Han fant ut, at det eneste menneske i hele Paris, som hadde en hatt av samme mål og form som Lie, var en mann, mr. Werdet, i rue Bonaparte. „Det sikreste er visstnok, at De bestiller Dem en ny hatt“, sa han.
– Dette er håpløst, Jonas, erklærte Bjørnson, da de stod utenfor på gaten. Det må jo være et mirakel, om du fant din hatt –
– Hm, jeg vil nu allikevel hilse på den fyren i rue Bonaparte – formente Lie.
I den gamle, trange gate, der strekker sig fra Institut de France til Boulevard St. Germain, stanset de to diktere foran et lavt hus med en svær inngangsport, som syntes å stamme fra det 16. århundre.
– Jeg føler mig som en av de tre musketerer, sa Bjørnson.
– Eller som en moderne detektiv, sa Lie.
På en dør i bakgården stod et skilt: „Gustave Werdet. Editeur“.
– Han er forlegger, Jonas! sa Bjørnson.
