Side:Lie,Bernt-Svend Bidevind-1911.djvu/73

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
69


under rektors rolige tale. Da den var forbi, svelget han graaten voldsomt og sa:

— Men jeg har ikke fusket.

Rektors ransakende øine saa paa ham:

— Har du ikke selv tilstaat at du tok din bok ut av skapet her lørdag — førte dine regninger ind i sangtimen?

— Jo—o men . . .

— Vims! sa rektor, bukket kort for Svenningsen og gik.

Anton Bech mere faldt end satte sig ned paa bænken; han la hodet paa armene over pulten og stønnet.

Svenningsen stod med ryggen til klassen og saa ut av vinduet. Etpar ganger vendte han sig ind mot Anton, som stønnet høit. Guttene sat stille.

Endelig sa Svenningsen:

– Kan du ikke beherske dig, Anton Bech, faar du være saa god at gaa utenfor saalænge.

Anton Bech reiste sig og gik.

Endnu en stund varte det før Svenningsen gjenoptok oversættelsen.

Anton Bech kom ikke ind igjen; i næste time var han heller ikke paa plads.

Han var gaat hjem.